Infinitiv

Infinitiv er en verbform. Den er aldri på egen hånd verbal i en setning. Derimot kan den 1) være del av verbal eller 2) fylle en annen funksjon i setningen.

1. En del verb kombineres med utfyllende infinitiv. Det gjelder de latinske motsvarighetene til norske modale hjelpeverb (debeo 2 burde volo ville audeo 2 våge) og noen andre verb (incipere begynne desistere slutte). Her utgjør personbøyd verb og infinitiv én betydningsenhet og de to regnes sammen som setningens verbal:

puer vult cenare gutten vil spise
musicus incipit canere musikeren begynner å spille

dette sammensatte verbalet kan ha objekt:

musicus incipit lyram modulare musikeren begynner å stemme lyren

2. Infinitiv kan være subjekt:

errare humanum est å feile er menneskelig / det er menn. å feile
mihi placet cenare "å spise behager meg "/ jeg liker å spise

og predikativ:

vita est amare livet er å elske

3. Norske vendinger med preposisjon + infinitiv (jeg lengter etter å sove, ved å trene blir man sterk, vi går hjem for å lage middag) tilsvares ikke av latinsk preposisjon + infinitiv, men av gerundium og gerundiv med eller uten preposisjon.