Prosjekt1905 - svensk-norske relasjoner i 200 år Universitetet i Oslo



      English
      Deutsch

      Kontakt:
      Prosjekt 1905






"Fædrelandssind" og "Fosterländskhet". Nasjonsoppfatninger i de norske og svenske høyrebevegelsene 1885-1905


Helge Danielsen, Acta Humaniora nr. 181, Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo, 2004, 314 s

Historiker Helge Danielsen (f. 1968) har i sin dr.avhandling undersøkt forholdet mellom nasjonalisme og konservatisme i Norge og Sverige i de siste tiårene før unionsoppløsningen i 1905.

Tradisjonelt har man oppfattet svensk nasjonalisme i denne perioden som et høyrefenomen, mens norsk nasjonalisme blir knyttet til venstrebevegelsen. Danielsen argumenterer imidlertid for at tenkning om det nasjonale også preget politiske bevegelser i de to landene som i ettertid ikke har blitt oppfattet som nasjonalistiske.

Innen det norske Høyre fantes det f.eks. en klart utformet oppfatning om en nasjons kjennetegn, om forholdet mellom historie og nasjon og om nasjonen som grunnlag for politisk organisering. Denne tenkningen kan sees som uttrykk for et relativt åpent nasjonsbegrep, og den var dermed til dels svært forskjellig fra tilsvarende oppfatninger innen en dominerende retning på svensk høyreside.

Avhandlingen tar også opp hvorvidt høyrebevegelsene preget mer allmenne oppfatninger av det nasjonale i sine respektive land. Her spilte valg av ståsted i unionskonflikten en viktig rolle. På grunnlag av en unionskritisk politikk maktet deler av den svenske høyresiden nærmest å monopolisere det nasjonale som agitasjonsgrunnlag. Det norske Høyres forsøk på å forankre en unionsvennlig politikk i nasjonal argumentasjon fikk mindre betydning for norsk nasjonalisme. Likevel ble Høyres unionspolitikk oppfattet som uakseptabelt norsk-nasjonal av toneangivende krefter i Sveriges riksdag og regjering.

Avhandlingen er en sammenliknende analyse av innholdet i de norske og svenske høyrebevegelsenses nasjonsoppfatninger. Med grunnlag i et variert kildemateriale undersøkes konservativ tenkning om nasjonen som en kulturell størrelse, forholdet mellom historie og nasjon samt synet på suverenitetsprinsippet. Avhandlingen behandler tre politisk-ideologiske hovedretninger: Svensk nasjonalkonservatisme, svensk moderat-konservatisme og norsk konservatisme knyttet til partiet Høyre. Alle retningene tilkjente det nasjonale stor betydning for så vel politisk organisering som for kulturell utvikling. Svensk nasjonalkonservatisme representerte imidlertid en oppfatning av nasjonen som et organisk fellesskap, samt som den viktigste drivkraften i kulturell og samfunnsmessig utvikling, noe som skilte denne retningen fra de to andre. Det norske høyre og de moderat-konservative i Sverige så nasjonen i større grad som et statsborgerlig og historisk fellesskap. Nasjonal kultur ble dessuten oppfattet som underordnet en mer almen sivilisasjon, som et resultat av og et bidrag til denne. Avhandlingen undersøker også hvilket politisk og begrepsmessig gjennomslag de ulike retningene fikk i samtiden, på grunnlag av deres ståsteder og strategier i 1890-årenes unionsstrid. Med utgangspunkt i en unionskritisk og anti-norsk oppfatning maktet de nasjonalkonservative nærmest å monopolisere det nasjonale som agitasjonsgrunnlag i Sverige. De andre retningenes forsøk på å forankre en unionsvennlig politikk i en nasjonal argumentasjon lyktes i mindre grad. I større grad enn de to mer moderate oppfatningene har den nasjonalkonservative representasjonen preget det svenske nasjonsbegrepet i mer almen forstand, også i ettertid. Avhandlingen tar utgangspunkt i nyere teorier om nasjoner og nasjonalisme, og problematiserer bruken av grovmaskete synteser og for vide typologier i forståelsen av disse fenomenene.