Øystein Eike
Hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo, våren 2001
Unionsstriden mellom Sverige og Norge
kulminerte i 1895 i en politisk krise hvor faren for
et kongelig statskupp ved svensk militær
inngripen syntes mulig. I denne situasjonen ble
Stortinget tvunget til sitt berømte tilbaketog den
7. juni, hvor stortingsflertallet erklærte seg villig
til å godta forhandlinger med Sverige om
eventuelle endringer i rikenes felles utenriksstyre
og konsulatvesen.
Oppgaven viser hvordan to hensyn styrte
Hagerups regjeringsdannelse og behandling av
forhandlingssaken: Avvergelse av en alvorlig og
mulig militær konflikt med Sverige, og Venstres
ansvarliggjørelse gjennom deltakelse i regjering
og i unionskomiteen. Statsminister Boström
ønsket heller ingen konfrontasjon med Norge.
Samtidig måtte han ta hensyn til en aggressiv og
ultrakonservativ unionspolitisk opposisjon, som
drev en kampanje med sikte på å tvinge gjennom
en omfattende unionsrevisjon med alle midler.
Forhandlingene styrket Boströms posisjon
overfor denne opposisjonen.
Unionskomiteen delte seg i fire fraksjoner, to
svenske og to norske, og hvor ingen samlet et
flertall. Debatten i komiteen og innstillingene
viser unionsdiskusjonens status på midten av
90-tallet, og avslører betydelige forskjeller
mellom landene i politisk kultur og i synet på
unionen. Samtidig med at forhandlingene og
deres gjennomførelse var et kompromiss mellom
kryssende interesser i begge land, gjorde dette at
forsøket på å løse unionskonflikten gjennom
fredelige forhandlinger endte med et alvorlig
tilbakeslag for konservative og unionslojale
krefter i Norge.
Les hele hovedoppgaven her (pdf-format)
Last ned hovedoppgaven i rtf-format
Last ned Acrobat Reader