Sigurd Ibsen (1859-1930) skilte seg fra de fleste av sine samtidige nordmenn ved sin tette tilknytning til europeisk ånds- og kulturliv. Ibsen spilte en viktig og til dels avgjørende rolle i unionsstridene i den svensk-norske unionens siste fase. Avhandlingen følger Ibsens ideologiske utvikling fra han dukket opp på arenaen i 1890 til han utga sin siste bok i 1925. For det første er det et mål med avhandlingen å kartlegge og forstå utviklingstrekkene i Ibsens nasjonale tenkning, og derigjennom få bedre forståelse av de unionsradikale og nasjonalistiske miljøene han påvirket og var en del av. For det andre må Ibsens nasjonale virksomhet sees i lys av hans videre kosmopolitiske orientering, og på bakgrunn av de allmenne europeiske strømningene som Ibsen var en del av. Etter 1905 publiserte Ibsen en rekke interessante arbeider om politikk og filosofi, som i høy grad har blitt oversett i ettertid. Grunntemaet i Ibsens bredere ideologiske fundament var modernisering og vitenskapeliggjøring av samfunnsstyringen. Sentrale momenter i denne sammenhengen er hans kamp for et professorat i sosiologi på 1890-tallet og hans allmenne og originale bidrag til politisk filosofi. Sigurd Ibsens tenkning kan knyttes både til den norske politiske tradisjonen fra embetsmannsstaten til mellomkrigstidens høyreaktivisme, og til viktige strømninger i politisk filosofi og vitenskap i Europa fra 1800-tallet til 1920-tallet.
Les hele hovedoppgaven her (pdf-format)
Last ned hovedoppgaven i rtf-format

Last ned Acrobat Reader