Flaggsakens siste fase startet allerede i 1879, og et av de spørsmålene som drøftes i oppgaven er om flaggsaken, når vi ser på hele perioden fram til lovfestingen i 1898 under ett, kan sies å ha vært et overveiende unionelt spørsmål. Hadde striden et konstant innhold gjennom hele perioden, eller endret den retning og innhold underveis? Og hvordan var de politiske konstellasjonene, dreide det seg bare om nasjonalsinnede venstrefolk på den ene siden og unionsvennlige høyrefolk på den andre? Videre stilles det spørsmål ved den gjengse oppfatning av flaggsaken som et spørsmål som først og fremst opptok folk på Stortinget og innflytelsesrike kretser i hovedstaden, og at provinsenes engasjement i saken var en følge av innflytelsen fra det rikspolitiske miljøet.

Saksordfører for flaggsaken i dens aller siste fase var lagmann Lindboe, som kom inn på Stortinget for Venstre i 1895. Mye tyder på nettopp det lokalpolitiske miljøet i Trondhjem spilte en vesentlig rolle for avslutningen av flaggsaken på Stortinget. Det har derfor også vært av interesse å se nærmere på flaggstriden slik den utspilte seg i Trondhjem, parallelt med utviklingen på Stortinget og i Kristiania i 1890-åra. Undersøkelsen viser at man ikke bare kan tale om et eget lokalt preget nasjonalt prosjekt i Trondhjem, men at også flaggsaken der rommet mer enn spørsmålet om union og nasjon, kongemakt og stortingsmakt.

Kampen om det rene flagget var i stor grad et venstreprosjekt, men dette betyr ikke at den var en sak for hele venstrebevegelsen. Denne oppgaven tar for seg Venstres fire ledd, det sentrale, lokale, opinionsdannende og Stortingsleddet. Det viser seg at flaggsaken merkelig nok i svært liten grad var en sak for landsorganisasjonen, da saken aldri sto på noe arbeidsprogram og ikke kom på valgprogrammet før i 1897. Bortsett fra at det var en politisk sak i Stortinget, var det i første rekke en sak som ble brukt i pressens agitasjon for å mobilisere massene.