Oscar II på sin side søkte i Tyskland først og fremst støtte mot «arvefienden» Russland under bevaring av nøytraliteten, men også innenrikspolitisk for å bevare «lugn og konservativ stabilitet». Særlig Oscar II henviste om og om igjen til deres «stammeslektskap» og protestantiske trosbekjennelse som kjennetegn på den nære forbindelse mellom Sverige og Tyskland.

Lidenskapelig i hans iver for å hindre Norge i å sprenge unionen var keiser Wilhelm II - den påståtte venn av Norge - villig til å yte kong Oscar «monarkisk solidaritet». Nesten alle midler for å oppnå dette målet syntes passende - og han vurderte å ta ganske sterke virkemidler i bruk. Men dermed satte han sig i skarp motsetning til utenriksledelsen i Auswärtiges Amt. Skuffet over den viljesvake Oscar underordnet han i 1903 unionens integritet målsettningen til den tyske utenrikspolitikken: russisk okkupasjon av Nord-Norge ville være en «utmerkt trussel mot Storbritannien».

De anakronistiske forsøkene til Wilhelm II men også til Oscar II på å utforme utenrikspolitikken etter deres personlige skjønn var ikke fremgangsrike: nøytralitetspolitikk og verdensomspennende stormaktsambisjoner kunne ikke forenes.